Stikkordarkiv: langtigjen

I kjøkkenkroken…

Noen ord om min reise innen mat så langt…

Jeg har vel nevnt det før; at de fleste som kjenner meg fra gammelt av er sikkert litt overrasket over min voksende kulinariske side… Det er forøvrig jeg og.. Det er vel ikke det første folk som treffer meg nå i dag tenker, heller. Sikkert fordi jeg ikke har skjeggvekst nok til å bli hipster. Like greit egentlig. Hipstere er vel strengt tatt ett lite flatterende dameplagg.. Egentlig.

Anywhoo… Som kara flest har jeg jo alltid vært ivrig foran grillen, men det må kunne sies å være matlaging av enkleste sort.. Heslige sommerkoteletter og grillpølser som er enten rå i midten eller søndergrilla til de er nesten hule innvendig, og samtidig klapper meg selv grundig på skulderen for innsatsen, selv om andre har lagd en masse tilbehør, kokt ris, lagd saus, dekket bordet.. og holdt meg med kald pils gjennom min hektiske og gravalvorlige arbeidsoppgave. -hehe.. Det er litt artig  tenke på.. Nå i dag..

Mye skjedde for meg når jeg kjøpte boken Ingen Røyk uten Grill av Craig Whitson. Der var det grundige oppskrifter, gode teknikker, masse kult tilbehør og kanskje mest av alt, litt opplæring i typen verdier en matglad og miljøbevisst kar burde kultivere.. Og det har jeg gjort.

Du vil aldri se meg med en engangsgrill, du vil sjelden se meg bruke tennvæske, og du vil iblant kunne se en relativt skamfull type som unntaksvis river opp en ferdigsaus.. -sorry ass, men det er godt og det er enkelt. -det er litt knot å ha basisråvarer til enhver tid når du bor alene, for ting råtner og i perioder blir man litt lei av å lage de store måltidene til bare seg selv. Jeg liker ikke å innrømme det, men jeg holder meg for god til å juge dere opp i ansiktet..

Kjøkkenkroken

Veldig mye endret seg også da min nye gnist foran grillen, og nå på kjøkkenet der jeg eksperimenterte stadig mer med Grillkongens fancy tilbehør, rubs, marinader og sauser førte meg til å søke etter nyttige fb-grupper jeg kunne delta i for å lære enda mer og kanskje få litt etterlengtet skryt for all min innsats(!)-hehe

Jeg fant flere, men en utrolig gruppe som tok meg inn i varmen var Kjøkkenkroken. En gruppe av matglade mennesker, hovedsaklig fra Trøndelag og midt Norge, da gruppens grunnleggere, Stein A. Nyeng og Winnie Lian er derfra selv og dermed også mye av deres nettverk.

I dag har gruppen ca 12.000 medlemmer og drives av ca 30 pliktoppfyllende og ekstremt dyktige administratorer. Gruppens regler og verdier er strenge, det skal de også være for å ivareta den magiske tonen man finner der. Det er til forveksling likt stemningen i din egen kjøkkenkrok, faktisk. Og da må det følges visse retningslinjer. Litt mer om det nå..

I kjøkkenkroken var det fantastisk for en grønnskolling å være med.. Det er ingen som dømmer deg strengt for en gjennomstekt biff eller posesaus der. Det er kun positivitet og fremsnakking som gjelder. Det er klart at det hjelper en enfoldig søplekjører fælt med litt skryt og oppbakking når man har tatt av støttehjulene og vakler avgårde på egen hånd.

Jeg skal allikevel ikke legge all ære for min interesse og lidenskap i Kjøkkenkroken. Jeg vokste opp i ett hus der vi skar ned elg hver høst og moren min var ivrig på kjøkkenet selv. Det har vært et godt grunnlag å bygge videre på. Det skal sies.

Mine varmeste barndomsminner er fra nettopp da vi alle fire stod rundt kjøkkenbordet og alle gjorde sitt for å få høstens fangst konservert og fryst.  -det var vel i varierende grad til noen hjelp med to små gutter som var mest opptatt av å krangle og slåss, men..

En lærer litt om respekt for maten av sånt..

Jeg mista jo lillebroren min  i 2009 til selvmord, som mange vet så dette er en av minnene som ofte dukker opp enten jeg står her og skjærer ned min egen elg, eller jeg utbeiner ett kyllinglår eller pakker kjøtt for frysing… – det er med meg, liksom. En del av meg.  En viktig del. Kanskje den beste delen. Det gjør meg ydmyk og glad for å føre det videre. Daniel rakk faktisk å bli ganske matglad selv så jeg kan fint se for meg at vi kunne tilbrakt mange stunder sammen på kjøkkenet i dag. Vi hadde sikkert krangla like jævlig men vi hadde nok hatt det mye trivelig også. Det har jeg trua på, som det heter seg i kroken.

I alle fall, jeg er oppriktig glad og takknemlig for å være en bitteliten del av matmiljøet i Norge. Det er en fantastisk forsamling med mye lidenskap, mye meninger og sterke verdier. Sammen gjør alle sitt for å skape en litt lysere fremtid for både matkulturen, de lokale tilbudene i vårt langstrakte land og ikke minst; alle jobber sammen for at det fantastiske norske landbruket vårt skal blomstre og vokse og bli enda bedre fremover, selv om det er ganske utrolig allerede.

Jeg har også en liten ting til å si om kroken vår som har gitt meg så mye. Jeg har fått venner jeg vil være glad i for resten av livet, jeg har fått en helt ny landsdel å boltre meg på, hvilket jeg gjør etter beste evne, og vet dere hva(?) ei kjempesøt jente fra hjertet av Norge, midt i det berømte matfatet, Levanger sendte meg en melding her i høst, mens jeg satt på en stolsekk langt uti skauen og kikka etter elg.

Hun kjente meg kun fra kjøkkenkroken, men tok det på seg å undersøke nærmere.

I dag er vi kjærester og livet smiler 🙂

Det var ihvertfall litt mer om meg og min ferd hittentils.. Hvor interessant det måtte være å lese om aner jeg ikke.

Takk for oppmerksomheten i alle tilfeller. U guys rock!

 

Beste hilsener fra Ronny Ryen 😉

 

En liten merknad i forhold til Kjøkkenkroken. Det er en viss inntaksstopp på medlemmer for øyeblikket. Mellom 3 og 4.000 står i kø, og sjekking/flørting er ikke akseptert. -det hører egentlig litt mer til i historien om meg og Hanne, som jeg velger å ikke skrive om 😉 -felles kjente osv.

 

Når det beste ikke er godt nok..

Når det beste ikke er godt nok, må man tenke litt forbi den aktuelle problemstillingen og vurdere muligheten for at det kanskje ikke er nettopp her skoen egentlig trykker. -så, jeg tenker høyt sammen med dere. Tar gjerne i mot innspill.

Igår hadde jeg en koselig samtale med ei god venninne og som seg hør og bør endte det jo i matprat igjen:-)

Jeg forklarte etterhvert at jeg har litt utfordringer på mange områder med å klare å virkelig sette pris på mange av disse rene smakene av ordentlig mat, etter ett liv preget i stor grad av posemat og alskens halvfabrikata, på lik linje med mange i min alder…

La meg komme med ett eksempel:

For ikke lenge siden gjorde jeg mitt første forsøk på fish n chips, etter inspirasjon fra gutta i Kort & Godt. Lars Erik Vesterdal og Robert Mære. Formidlere av matglede med sin base, for øyeblikket i en bobil på Inderøy såvidt jeg har forstått 🙂

Det ble ingen snarveier, da målet var en autentisk opplevelse så jeg klinte til med fersk rødspette, tørket brødkrumme av loff, eggeplommer, hvetemel og til og med en bra fancy mayo fra bunnen, ser jeg behov for å meddele.

Fish n Chips a la Inderøy.

Så, min konklusjon her er at dette er bra mat og det ble virkelig snadder!!

Det er da virkelig ikke riktig at man skal lykkes sånn til de grader med det beste av råvarer og fortsatt sitte igjen med følelsen at Findus klarer dette bedre enn meg…

Min gode venninne sa det så fint…

Vår generasjon er vokst opp med smaksforsterkere!

-selvfølgelig… Det står vel på baksiden av nesten alt vi kjøper. Når man vokser opp i den tro at salt, nærmest i seg selv ER den gode smaken, og nesten alt man er vant til og spise smaker tildels likt. Da er det jo ikke så rart at en stakkars fisk ikke helt når opp. Den smakte jo bare godt. Ekte. Ikke noe bearbeidning eller tilsetninger der..

Det aner meg at dette vil bli en utfordring i lang tid enda. Og jeg må nesten legge til at jeg har aldri vært glad i fisk, men er på tur mot bedre vaner også der. Det hjelper når man lærer å tilberede den.

Toro generasjonen… Ikke la god mat dø ut med oss 😉

Vi får jobbe med saken. Det skal ihvertfall jeg.

Det beste er godt nok. Men mye avhenger av hvordan du ser på det. Tror jeg.

Det snakkes mye nå om ærlig mat. Uklar som jeg er på den betegnelsen, kan jeg nok påstå at det ikke var mye fanteri med denne retten, ihvertfall.

Beste hilsener fra Ronny S. Ryen.